image

Verdensmester tråkket egne løyper

På 80-tallet ønsket Pål Gunnar seg en pensjonist som kunne preparere løypene for han. Men han måtte starte hver dag med å gjøre det selv. Det stoppet han likevel ikke i å bli verdensmester.

Pål Gunnar og Marit Mikkelsplass holder til på en gård på Bromma, bare noen kilometer unna der Pål Gunnar vokste opp. Huset er laftet, og når du kommer inn døra, stråler varmen fra peisen på kjøkkenet. Det er en lun stemning i den ellers store stua. Pål Gunnar møter oss med et stort smil, og er like koselig som det vesle tunet utenfor.

Han har som de fleste andre nordmenn, gått langrenn fra den dagen han begynte å gå. Men kanskje i litt større grad, enn de fleste.

– Da vi var små gikk vi jo på ski til hverandre, for det var et stykke mellom gårdene her, forteller han. Det var ikke før i 7-8 årsalderen, han startet å konkurrere. Først rundt omkring i Hallingdal, men etter hvert begynte han å konkurrere andre steder.

– På starten av 80-tallet konkurrerte jeg mye, men det var ikke noen løyper i området her, forteller Pål Gunnar. Langrennssporten har alltid vært avhengig av dugnadsarbeid, som var heller labert på denne tiden. Derfor tok han saken i egne hender.

– Jeg kjøpte en scooter og kjørte opp løypene selv, forteller han. I motsetning til dagens utøvere som kommer til ferdig spor, måtte Pål Gunnar tidlig opp om morgenen for å kjøre egne skiløyper. Han holdt på i opptil seks timer før han kunne begynne på dagens treningsøkt.

Dette gjorde han også i 1982 da han tok sitt første VM-gull i verdensmesterskapet i Oslo.

– Det ble litt så som så med restitusjonen da, forteller han og ler. Men det gikk tydeligvis ikke utover prestasjonene.

Preppet for turistene

Utover 80-tallet begynte skøyteski å bli mer og mer populært. Å finne skøytespor i Hallingdal på den tiden, var så og si umulig.

– I 1985 kjøpte jeg en tråkkemaskin, som var den første i området her, forteller den løsningsorienterte langrennsløperen. Og det var det ikke bare han som satte pris på. Turistene fikk øynene opp for løypene til Mikkelsplass, uvitende om at de var preppet av en VERDENSMESTER!

– Jeg har nok hatt like mange timer i tråkkemaskinen som jeg har treningstimer, men det er jo greit å vite hvor mye arbeid det er å tråkke opp løyper da, forteller han.

Rett på andre siden av tunet står et litt mindre og ganske mye eldre hus. Dette er huset faren hans vokste opp i, med hele ni søsken. I dag fungerer det som smørebod og oppbevaringsplass for utallige par ski. Både gamle konkurranseski, og flere par til barna deres. Kona til Pål Gunnar, Marit (født Vold), har også vært i verdenseliten i langrenn. Med to tenåringsbarn som også er ivrige langrennsutøvere blir det mange par som skal preppes og smøres.

– Sønnen min har faktisk gått en del renn på de skiene Marit vant OL-sølv med i 1994, forteller han. For skiene blir ikke for gamle.

– Nå er det snart ikke mer såle igjen, men de har holdt lenge da, forteller han og smiler.

Pål Gunnar viser frem tips og triks i smøreboden. Og det er flere måneder siden han begynte forberedelsene med landslagsjentene, for at de skal være mest mulig klare til sesongen. Ski skal testes, jentene skal filmes når de går renn, alt for at de skal prestere optimalt. Men først skal Mikkelsplass fikse veien utenfor huset sitt.

– Vi må lage den litt bredere, så det skal vi holde på med i dag.

Pål Gunnar tusler ut av boden og ut på tunet. Ute skinner solen, og lyden av sauebjeller klinger fra nabogården. Det er kjølig i lufta og vinteren er på vei. Og når den kommer, står skiene ferdigpreppet i boden.